184 Constance Ring

del. Hun kastet boken og hulket et øieblikk med lomme-
tørklæet for øinene.

Før hun gikk til sengs vilde hun allikevel se, hvordan
det stod til med været; det hadde en uendelig tiltrek-
ning for henne i aften. Hun gikk inn i den annen stue.
Stormen var stilnet noe, og det regnet ikke for øieblik-
ket. Men luften så rusket ut. Månen stod som en smal,
lysegul appelsindel på himmelen og strevde med å holde
sig en smule rum fritt til utsikt mellem de forrevne
skyer, som i ett jog over den. Et svakt, hvitlig skinn
streifet nu og da den ramponerte have. Hun forlot vin-
duet og gikk inn i det mellemste værelse, som hadde
døren åpen til spisestuen, hvorfra en svak lysning trengte
inn. Midt på gulvet blev hun stående, så op mot taket
med et famlende blikk og strakte armene op over hodet
med en sakte, sukkende lyd. Så gled hun ned i en lene-
stol, la armene over bordet og ansiktet ned på dem.
Hun visste ikke at hun gråt, før hun kjente noen enkelte
kolde tårer på sitt ansikt. Hun gad ikke engang tørke
dem bort. — — —

— Dagen efter fikk hun vite at Ring var kullseilet
i stormen. Han og løitnant Fallesen var druknet, men
kuttermannen hadde reddet sig på hvelvet. Det var ham
som bragte budskapet til kontoret.

XX.

Efter Rings død blev Constance ved å bo på samme
sted. Hun levde et meget tilbaketrukket liv, stengte sig
konsekvent ute fra enhver berøring med verden og vilde
ingen se av sine venner og bekjente.

Efterretningen om hennes manns plutselige endeligt
hadde fra først av hatt en bedøvende virkning på henne.
Det tok henne tid før hun kunde få det inn i sitt hode
som en fast formet forestilling, at den forhatte ekte-