Constance Ring 185

skapslenke nu var falt av henne, og at hun var løst fra
ham for stedse.

Da hun omsider hadde tatt denne frihetsfølelse i full
besiddelse, begynte hun å pines av anger over fortiden.

Hun spurte sig selv atter og atter, om det ikke vilde
ha gått bedre, hvis hun straks fra begynnelsen av hadde
satt alt inn på å være ham en god og kjærlig ektefelle.
Men hvorledes hadde hun tedd sig!

Hun hadde latt opgaven ligge, som om det hele ikke
kom henne ved, og slått sig til tåls med at hun var som
hun kunde være. Hun var gått inn til sitt ekteskap som
til en dans og hadde bare tenkt på det ene: sin egen
fornøielse, bare villet ett: sig selv.

Hun gjorde sig de heftigste bebreidelser og hadde en
nagblandet tilfredsstillelse av å utmale sig selv som et
riktig dårlig menneske.

Hun drog frem fra forgangenhetens glemsel mangt et
lite trekk fra det første ekteskapsår, hvor Ring hadde
vært rørende takknemlig for hennes minste smule venn-
lighet. Hun mintes en gang, hun gikk inn og bad ham
om tilgivelse, fordi hun en hel dag igjennem hadde vært
urimelig og vrangvillig. Han fikk tårer i øinene, tok og
kysset hennes hånd mange ganger og sa med bløt
stemme: «Min søte Constance, du har jo ingenting gjort.»

Det sved henne i sjelen å tenke på sådant nu, da han
lå på havets bunn, og hun aldri skulde få anledning til
å si ham at hun erkjente sin urett.

Så lenge hun syslet med disse forestillinger, hadde
hun en kraftig trang til å være alene. Siden, da hun
ved sin idelig fortsatte grubling og ruging hadde perset
den siste livskraft ut av disse tanker, så de stod som
tause skygger omkring henne, hadde hun vennet sig så-
ledes til ensomheten, at den var blitt henne kjær, og
hun ikke for noen pris vilde opgi den.

Og de adspredelser livet kunde by, hadde også tapt
sin tillokkelse for henne; de forekom henne som de for-