188 Constance Ring

Men hun fant sig så uvel ved det at hun lovet sig selv
skånsel for eftertiden. Jo mer hun blev avvennet med
å treffe folk, jo verre blev det. Deres snakk forekom
henne så fremmed. Den flyktige måte å samtale på med
disse sprang i øst og vest som hun tidligere hadde vært
så dreven i, forvirret og nedtrykte henne. Hun satt imel-
lem dem uten forståelse, og hun ikke alene kjedet sig,
men led derunder.

I et av disse selskaper hadde hun truffet Lorck. Con-
stance merket at han pønset på å nærme sig henne, og
hun gikk med et slags skrekk av veien for ham. Ut på
aftenen var hun blitt alene i kabinettet med en gammel,
tunghørt dame som satt og bladet i et album, og av og
til spurte henne om portrettene. De andre var inne for
å se ungdommen danse.

Plutselig stod Lorck i kabinettet. Et øieblikk tenkte
hun på å flykte, men opgav det og lot som om hun var
sterkt optatt av damen med portrettene.

«Skal De ikke danse, frue?» spurte han og satte sig
i noen avstand fra henne.

«Nei,» svarte hun uten å røre sig.

«Bryr De Dem ikke lenger om det?»

«Nel.»

Her gjorde den gamle dame et spørsmål som Constance
besvarte, idet hun bøide sig tett hen til henne og hevet
stemmen.

«Det går så sjelden på å få se Dem, frue,» sa Lorck,
«man skulde tro De ikke var i byen.»

«Jeg holder mig også mest hjemme.»

«I hele vinter har jeg omtrent ikke bestilt annet enn
å utspeide og eftersøke Dem, — ja, bli ikke vred,» bad
han til svar på det blikk hun rettet mot ham, «det for-
holder sig virkelig således.»

Hun vendte nakken til og bøide sig atter over albumet.

«Jeg vet at jeg plager Dem,» sa han med et bekymret
tonefall, «men hvad skal jeg arme menneske gjøre —