190 Constance Ring

nu Deres hånd på at De har tilgitt mig hin aftens hes-
lighet.» Hans stemme lød fryktsomt bedende.

«Jeg har intet imot Dem, — vær viss på det,» sa hun
mildt og rakte ham hånden, idet hun så ham inn i
øinene.

Han knuget et øieblikk hennes hånd i sin. «Takk,»
hvisket han og forlot værelset. Han gikk like hjem.

Noen uker senere hadde Constance truffet ham på
gaten. Da var han kommet bort til henne, og da de
første hilsener var utvekslet, spurte han om han fikk
lov til å besøke henne.

Constance hadde sett forskrekket på ham og nølt, før
hun svarte at når han hadde lyst måtte han det gjerne.

Dagen efter var han kommet og hadde sittet der en ti-
mes tid og talt stillferdig med henne. Han strebte efter å
være så underholdende som mulig, fortalte om de svenske
skuespillere og om en konsert som noen polske kunst-
nere hadde gitt. Han foreslo henne å høre de franske
sangere på Tivoli, men det hadde hun ikke lyst til. Han
vilde endelig tale om noe som moret henne, og det lot
også virkelig til at han hadde hell med sig. Hun hørte
vennlig på ham, spurte om ett og annet og takket ham
ved avskjeden for besøket. Han forlot henne med en
følelse av at hans nærvær i det minste ikke hadde vært
henne ubehagelig, og på trappene overveiet han hvor
snart han kunde komme igjen.

Han ventet fjorten dager. Hun var hjemme og tok
imot ham med et par høflige ord, men det var ham
umulig av hennes miner å lese om synet av ham var
henne kjært eller imot. Han hadde håpet å komme henne
litt nærmere denne gang, men deri blev han skuffet.
Hans forsøk på å vekke hennes interesse for hvad der
foregikk, og for det folk for tiden var optatt av, møtte
hun med så avmålte svar at han fikk angst for å kjede
henne. Så tidde han stille, for at hun skulde begynne
på noe; men så kom hun bare med noen bemerkninger