Constance Ring 191

om været, som efterfulgtes av en pinlig pause. Han førte
talen hen på teatret, men da hun så svarte at hun aldri
kom der og derfor ikke hadde noen interesse for det,
sank hans mot. Hvad skulde han finne på like overfor
denne forborgne og tillukkede kvinne. Han gikk fra
henne med en melankolsk fornemmelse av at han stod
henne fjernere enn noensinne. —

Da han var borte, satt Constance og tenkte på hvor
pen og tekkelig han var. Han gav et helt annet inntrykk
enn den gang, — det var sikkert. Hennes motvilje var
forsvunnet, og hun nærmet sig i grunnen et slags god-
het for ham.

Men allikevel, hvad skulde hun med hans besøk; hun
vilde heller være fri. Det var for brysomt å sitte der
opstrammet og skulle svare og finne på noe å spørre om.
Og i det hele tatt bli forstyrret når hun satt og puslet
med sine egne tanker, — det likte hun ikke. — Hvorfor
kunde de ikke la henne i fred.

Hun gikk ut av stuen og åpnet kjøkkendøren.

«Er De der, Johanne?»

Johanne beviste sitt nærvær ved å komme til syne i
pikekammerdøren.

«De kjenner nok den herre igjen som De lukket inn
idag?»

«Doktor Lorck! Jo, gubevars.»

«Hvis han kommer igjen, så er jeg ikke hjemme. Glem
det nu ikke.»

«Nei, — jeg skal nok huske det,» sa Johanne.

— Det var gått en måned, og i løpet av denne hadde
Lorck tre ganger forgjeves søkt Constance. Så kom det
en dag et brev til henne av følgende innhold:

Fru Constance Ring!

Jeg har flere ganger vært hos Dem, uten å treffe Dem;
så får jeg prøve å skrive. Men jeg er så bange for å
støte eller skremme Dem at jeg ikke vet hvordan jeg