Constance Ring 193

brødre hver på sin kant og den annen søster i huset
hos sine tilkommende svigerforeldre i Molde.

Constance var blitt smertelig grepet ved budskapet om
farens død. Det var som billedet av hennes lykkelige
barndom og første ungdom gikk under i det samme.
Nu lå den kjære far i graven, og det elskede hjems øvrige
beboere var spredt for alle vinder. Det var ikke lenger
noe fast punkt hvortil hun kunde knytte sine drømmer
og lengsler, ikke noen fredet plett å søke hen med sine
tanker i de mest nedtrykte stunder. Alt var feiet bort;
hun var så fattig og ribbet, hennes liv så øde og menings-
løst, og hun syntes ofte det var best å dø. —

Somme tider var hun også så kjed og lei sig, at hun
for alvor overveide, hvilken måte vilde være den letteste
når det gjaldt å ta sig selv av dage. Men så blev det
aften og sengetid, og så var det det at hun kunde legge
sig til å sove. Det var en lise å sove.

Når hun satt hjemme de lange, lange eftermiddager
— og hjemme var hun alltid —, syntes hun timene aldri
fikk ende. Hennes ensomhet plaget henne, og dog stod
det for henne som noe enda skrekkeligere å søke ut
blandt menneskene. —

Det var i mars, en ruskværsdag med nordvestlige
stormbyger, gjennembløtte av isnende ufjelge. Restene
av føret var gråskittent i bunnen med brune flekker her
og der.

Constance hadde prøvd å sy en stund på en brodert
strimmel, som alltid lå i sykurven. Hun hadde for lenge
siden glemt hvad hun oprinnelig hadde tenkt å bruke
den til. Så hadde hun lest litt, kastet boken, spasert på
gulvet, og så satt hun atter og sydde noen sting. Men
plutselig slengte hun strimmelen og dreide sig selv og
stolen hun satt på helt rundt. Hun støttet albuene i
vindusposten og ansiktet i hendene, og gav sig til å be-
trakte gaten med øine som var sløve av kjedsomhet.

Det var ikke noe opmuntrende syn.

13 — Amalie Skram. I.