194 Constance Ring

Folk gikk og jasket i det vanskelige føre og så så jam-
merdalsaktige ut. Noen to og to, uten tvil besværet de
hverandre, andre ensomme. Noen for avsted i hastverk,
andre seg hensiktsløst fremover.

Der kom brødgutten om hjørnet med det mørkegrønne
skjerf tullet om halsen og de rødfiolette lovotter, som
hun kjente så vel, og som skulde bøte på de utslitte,
fravokste klær i den bitende slapsekulde. Han var så
spinkel og blåfrossen og så så gammel og bekymret ut,
som var han oppe i sekstiårene. Det måtte jo også være
drepende å komme her hver eneste dag om det samme
hjørne med den samme kjerre og avlevere det samme
brød i de samme hus for den samme betaling. «Uh,»
sa hun langtrukkent, «det er et grufullt syn.»

Så kom ølmannen på sin tillukkede dragkiste. Gud
skje lov, så var klokken halv seks. Han hadde dog en
ordentlig trøie på, men Herre Gud som han var barket
av møie og bøid i nakken som efter et halsjern.

Nei, gaten var ikke til å holde ut; hun vendte den
ryggen og lot hendene falle ned på sine kne.

Hun burde visstnok gå ut en stund; hun skulde jo
spasere for å bli av med kardialgien.

I tankene reiser hun sig, tar tøiet på, går ut av døren,
ned trappen, — men huff, ute på gaten er det vått og
ekkelt, og landeveien er enda motbydeligere. Så sa hun
høit til sig selv: «Ut, — nei, det gjør jeg ikke.»

Enn om hun fikk en kopp varm te —! Men uff nei,
— så skulde hun ha Johanne rennende med brettet, og
så kom hun med disse spørsmål, som var henne en
pest, og som Johanne hadde en særlig gave til å hitte på.

Hun visste ikke hvad det kom av, men når hun hørte
Johanne i stuen ved siden av og forstod, at hun kom
for å spørre om ditt eller datt, overfaltes hun av en
avsindig gru for å høre og svare og følte i sin fortvilelse
lyst til å styrte sig ut av vinduet, bare for å bli fri. —
Hun gav sig til å gå op og ned på gulvet, — og om-