Constance Ring 195

hyggelig passet hun på å sette foten midt i teppemønste-
rets firkanter. Så stillet hun sig op foran speilet og
betraktet sin hårfasong. De sa at den var så gammel-
dags. Skulde hun prøve den spisse knute nede i nakken?
Ikke på noen mulig måte, hvad skulde hun det for!

Så heller stoppe det hull på strømpen som hun hele
dagen hadde gått og følt. Men i den bøide stilling hun
hadde inntatt for å skyve strømpen av foten, i den blev
hun sittende som var hun manet til sten av et troll-
domsord.

Billede efter billede, nei, det var ikke noe billede —
et hit og dit svaiende, i stykker fallende virvar, som
grep og slapp alt i ett, vakte en erindring som straks gled
bort, dannet en forestilling som fløt ut i det samme, og
så inn imellem og under visestumper og operamelodier
og dansemusikk og all slags uvesen, alt sammen så sle-
pende tregt og livløst at det kjedet henne inntil pinsel.

Men endelig rettet hun sig op med en kraftanstren-
gelse og gjorde en gestus, som veltet hun noe ekkelt av
sig. Så trakk hun atter strømpen på, for nu var det for
mørkt til å stoppe, og garn hadde hun heller ikke ved
hånden. Så gikk hun og la sig i den lave lenestol borte
ved ovnen.

Der var hun alltid i vinterdagens lange skumrings-
stunder.

Og her i dette fredsommelige tusmørke, mens skjæret
fra det hellende dagslys møttes med det røde skinn fra
ovnens glødende koksbål, hengav hun sig ganske til sitt
ørkesløse tankesammensurium.

Det hang en duft av primulaer og svibler i atmosfæren,
— Marie hadde sendt henne noen til hennes fødselsdag
forleden —, og den blandet sig med lukten av et sandel-
treskrin, som stod borte i kroken på etagéren, og med
den parfyme som alltid fulgte henne. Lange lysstriper
spillet på madonna over sofaen, ansiktets uttrykk syntes
å veksle under den urolige lek. Oppe ved vinduet danset