196 Constance Ring

flagrende profilskygger av Mozarts og Beethovens byster,
mens Minerva stod i fornem og skyggefull stillhet på den
midterste skrivebordsopsats. Bokskapet var i mørke,
men speilet mellem vinduene optok flammeskjærets uro
og gjengav hengelampens prismer, som lyste med bro-
kete steners ildsjatterte glans. Nu og da falt en gyllen-
rødlig stripe på en perlepute, et hjørne av et slumreteppe
eller et stykke av den røde portiére, men det kom og
gikk i ustadig rastløshet.

Det hørtes ingen annen lyd enn taffelurets tikktakk,
som lød avdempet i den fløielspolstrede stillhet, og kok-
sens rasling i ovnen, hver gang de indre lag sank sam-
men til aske, og de øvre gled dypere ned.

Disse skumringsstunder var hennes egne par excel-
lence. I dem holdt hun hvile, det vil si gav sig sitt mis-
mot og sin livslede viljeløst i vold og tok sig fri for den
skygge av kontroll som hennes forstand ennu holdt med
den måte, hvorpå hun anvendte sin tid. Hun grublet
undertiden over dette, da livet var så anderledes enn det
de hadde lært henne. Det var en skam at de gamle gikk
og narret de unge, for de gamle måtte jo vite beskjed.
Hvorfor skulde de lyve livet op til noe, som det ikke
var og aldri hadde tenkt på å være. Og løgnen var over-
alt, i bøkene de fikk å lese, i undervisningen på skolen,
i de billeder man viste dem, i den måte som de voksne
talte om all ting på.

Det undret henne at de andre så ut til å komme så
godt ut av det med tilværelsen. Var de ikke også blitt
likeså toppmålt skuffet som hun? Hvis ikke så kom det
av at de ikke hadde bedre vett, men tok til takke, eller
lot for sig selv og andre som om det intet var i veien.
Så tenkte hun også med pinefull bekymring på fremtiden
og kunde ikke begripe hvorledes hun skulde komme
igjennem det besværlige liv. —

— — Men Johanne tenkte at hennes frue var et sørge-
lig menneske, som kunde tillate sig å drive Vårherres