Constance Ring 197

kostbare dager så sanseløst til ende. Det var synd at
somme skulde ha det således i verden, mens andre måtte
gå i et uavlatelig trask fra morgen til kveld. For eks-
empel hun selv. — Hun fikk det nu visst aldri ander-
ledes, for ikke om de vilde forgylle henne fra nakke
til fot og slenge de blanke kronestykker efter henne,
hvor hun gikk og stod, vilde hun ha noe å bestille med
det som het mannfolk.

Og Johanne spyttet i tetøisbollen og for så hårdhendt
avsted med koppene hun vasket, at det rent var et under
de ikke gikk i knas.

Hennes frue var henne en kilde til stadig ergrelse. For
hun forstod sig ikke på henne.

At en fattig stakkar kunde gå hen og sperre sig inne
og være likesæl med all ting, — det kunde hun ha fun-
net sig i. Men fru Ring, som det visst ikke manglet
på midler og slikt! Det var en nøtt som Johanne ikke
formådde å knekke, hvordan hun enn bar sig ad.

Hvis hun hadde vært gjerrig eller gudelig, — men det
hadde sig ikke slik, — det var godt å merke på så
mange ting.

Men på et slags vis måtte det jo henge sammen, og
så bestemte hun sig for å tro at fruen gikk med noe
ekstra på samvittigheten.

Bare hun måtte komme efter hvad det var for noe.

Johanne trivdes ikke i sin tjeneste; det var så treskt
og så dødt, at et friskt menneske kunde gå snubt fra
forstanden av det. Og at det skulde hete sig, at hun
hadde en lett kondisjon! Det var nu så fortærendes.

For de skulde bare visst hvor liten tid hun fikk til å
sy i for sig selv. Hadde fruen vært som en annen, —
ja da, ja! Men nu gikk hele formiddagen hen i venting
og varting.

Johanne var bare en simpel enepike, men det visste
hun med sig selv, at hun vilde genert sig både for Gud
og mennesker for å gå så og drøse og tusse sig som fru