198 Constance Ring

Ring gjorde, før hun vant å få de stakkars klærne på
sig om morgenen.

Var hun enda blitt liggende, så vilde da Johanne visst
hvad hun skulde kalt det for. Men at det lest skulde
bety at hun stod op kl. 9, når det var vitterlig at det
aldri var tilkomst til soveværelset før efter den var 12,
det var det som var det skammelige.

Hadde det enda vært en kristelig ovn i huset, så kaffe-
kannen kunde stått der, — men slike runde spetakler!
Det var nu også en deilig mote. Nu hadde hun denne
møie med å holde kaffen varm. Ikke for det, fruen
skjente aldri om den var kold, men Johanne holdt sig
for god til å benytte sig av det. Men den uskikk å dekke
i spisestuen hadde hun for lenge siden avskaffet. Fro-
kostbordet kunde jo ikke stå der og skildre opefter hele
formiddagen.

For det måtte jo være skam i folk.

Nu fikk fruen frokosten inn på et brett i soveværelset.

Undertiden kunde det hende at Johanne fikk lyst å
vite hvad det var hun kunde drive på til pokkers sådan
time efter time der inne på soveværelset, og så gav hun
sig til å kike ved nøkkelhullet. Ofte så hun fruen da
sitte op og ned med en støvel i hånden og det ene ben
lagt i vinkel over det annet kne. Så kunde Johanne
plutselig gjøre sig ærend inn, og så skvatt fruen sam-
men som en som gripes på fersk gjerning, og fikk foten
bestøvlet i en fart. Men når så Johanne efter en stunds
forløp fant stillheten der inne mistenkelig, og atter tok
sig en sving på strømpelesten til nøkkelhullet, så satt
fruen i samme stilling, bare med den forskjell at det nu
var den andre foten hun var falt i staver over.

Så var det jo godt å se at det var intet utkomme med
henne.

Eller hun kunde sitte foran speilet og kjemme håret.
Det så ut som om hånden dovnet bort underveis, så sle-
pende gikk den op og ned inntil den falt i dvale og blev