Constance Ring 199

liggende på bordkanten, mens hodet hang og lutet som
efter et slag over nakken.

Så med ett kunde hun kaste det bakover, sprike fing-
rene ut og stikke dem inn i håret for å stryke det vekk
fra ansiktet. Når hun så satte albuene på bordet og gav
sig til å niglane på sig selv i speilet, så visste Johanne
at nå kunde hun trygt gå til køis og ta sig en times lur
og enda finne fruen på samme flekken når hun kom
tilbake.

Et trivelig kvinnfolk den fru Ring.

Og således var det med alle mulige ting. Bare nu det
å våkne om morgenen. «Hun ist min sæl ikke lukke
øinene op, men ligger og kniper dem sammen og kvier
sig for å vedgå at det er høie, lyse dagen,» kunde Johanne
stå og si til piken nedenunder.

Men det var flere ting Johanne ergret sig over. Til
eksempel nu dette, at hun måtte stå der og lyve og si
at fruen ikke var hjemme, når dog Gud i himmelen skulde
vite at hun lå der og drog sig i stolen, hvis hun ikke
drev over en bok et steds eller holdt på et hekletøi, som
ingen skulde bille henne inn var for annet enn et syns
skyld.

«Jeg er ikke hjemme» — eller «slipp ingen inn, jeg
har hodepine» — å, hvor hun kjente dem til å brekke
sig av, disse beskjeder. Hvor hadde hun ikke hermet dem
op igjen og vrengt dem fra sig der ute i kjøkkenet med
en stemme som ikke just hadde en smigrende likhet
med fruens.

«Det er Gud for sørge mig den argeste dovenskap,»
brummet hun ofte som konklusjon på sine forargede
betraktninger. «Hun kunde ha godt av å røre på krop-
pen sin,» og hun gjorde en bevegelse med hånden som
om hun smelte med en pisk.

Når det så tok i entréklokken, kom fruen ofte farende
og rystet hodet midt i kjøkkendøren for å innskjerpe
instruksen. Det var så vidt Johanne fikk se hun ikke