200 Constance Ring

led av noe tilfelle i benene, hvad hun hadde god grunn
til å mistenke henne for, så møisommelig hun drog sig
fra dagligstuen til spisestuen og tilbake igjen.

Det var jo umulig å være i et slikt hus. Hun verket
i ørene av denne idelige stillheten, og hun var så for-
fjamset i blodet, at hun når klokken gikk, skvatt op i
en forskrekkelse og fikk en urolighet over sig som en
som har noe utestående med politiet.

Til høsten vilde hun flytte, hun hadde så ikke større
takken for alt det hun gikk igjennem, for den fru Ring
skulde så menn aldri ta så meget som et erkjentlig ord
ifra sig.

Tingen var at Johanne hadde det så ulike meget bedre,
enn hun hadde vært vant til.

Men hun kjedet sig.

For hun var av et driftig og virkelystent temperament,
og sine forrige matmødre hadde hun levert de mest du-
rable bataljer.

Men her var ingen anledning.

Å gå således året rundt uten at det kom noen ting
på! — Hun vilde heller hatt husspetakkel hver eneste
dag.

Men fru Ring holdt sig så passiv som en fremmed
losjerende. Hun gav Johanne de nødvendige penger til
husholdningen og lot henne stelle som hun selv vilde.

De første fjorten dager hun var 1 tjenesten, hadde Jo-
hanne regelmessig hver morgen spurt om hvad de skulde
ha til middag, og like så ufravikelig regelmessig fått til
svar: «Lag hvad De vil.»

Så var hun holdt op med å spørre.

Engang hadde hun prøvd å ergre henne ved å sette
frem den samme sort mat tre dager i trekk. Men hun
hadde ingenting hatt for det. Fru Ring hadde som sed-
vanlig spist uten å si et mukk.

Slikt målte jo sa hen sten

pr