202 Constance Ring

det skadeglade smil i munnvikene og kastet et blikk fra
lampen til fruen, som tydelig sa at det om osingen var
noe tøv. Men utenfor slo hun på nakken og mumlet:
«Hvad jeg skal være hennes løgner for, — så menn godt
av å røre sin valne munn.»

«Du min, hvor her er varmt,» sa fru Marie og pustet.

Constance ymitet noe om å løse på tøiet, hvortil den
annen bemerket at det var hun nødt til, hvis hun ikke
vilde risikere å få vondt.

Constance rullet persiennene ned; så gikk hun bort
for å hjelpe henne med kåpen.

«Takk, jeg tar den ikke av, — jeg sitter bare et øie-
blikk,» og hun lot den gli ned over sine skuldrer, innen
hun satte sig.

Constance tok likeledes plass og grep sitt arbeid. Hun
snakket om været og spurte efter de små uten å legge
merke til svarene.

Fru Marie hadde trukket av sine hansker. Hun satt
og glattet dem med distré omhyggelighet og så ut til
å være beklemt. Hun spurte om hvordan det stod til
med kardialgien, og fikk det svar at den var ved det
samme.

«Naturligvis — som du sitter inne, — — jeg undres
ikke på det.»

Constance trakk sig bakover på stolen med et lite sleng
til siden, som var det noe hun unddrog sig.

«Går det godt med basaren?» sa hun, for å holde liv
i snakket.

«Utmerket, vi har fått en masse, og det strømmer inn
fremdeles.»

«Det var jo morsomt,» sa Constance og gjespet lydløst.

«Du kunde så menn gjerne vært med, men sådan er
du nu alltid.» Det kom så likegyldig som var det slett
ikke det hun vilde sagt, og hanskene syntes fremdeles
å legge beslag på hennes opmerksomhet.

«La oss nu ikke komme inn på det igjen.»