206 Constance Ring

hver særskilt finger. «Ingenting har du hatt lyst til, og
ingenting har du villet bestille, ikke så meget som så,»
— hun strøk sin høire hånd over den venstres innvendige
flate. «Se nu bare basaren, som vi andre har hatt alt
det strev med, har du villet løfte så meget som en fin-
ger, og det enda vi gikk og bad dig? Slikt er, — ja det
hjelper ikke, slikt er rent ut sagt for galt. Og det hev-
ner sig.»

«Det ser ut til det,» svarte Constance, «og det er jo
godt at rettferdigheten skjer fyldest.»

«Du tar det så besynderlig, du formelig skaper dig
sint, — som om jeg kunde hjelpe for det.»

«Men Herre Gud, Marie, du kan da vel begripe at det
ikke just morer mig å få vite, at jeg i den nærmeste
fremtid kommer til å dø av sult.»

«Ja hør nu bare, det er ikke et skikkelig ord å få ut
av dig, og det nytter jo ikke å tale fornuft. Du er så,
hvad skal jeg kalle det, — krakilsk !»

«Hadde du kanskje ventet å se mig springe i taket av
henrykkelse over efterretningen? Og må jeg spørre om
ikke et menneske har lov å gå fra konseptene under
slike omstendigheter?» Stolen hadde hun holdt stille,
mens hun talte; nu tok hun på å gynge igjen med den
forrige fart.

«Hvis det kunde være noen hjelp i det, så — —»

«Det er like god hjelp i det ene som i det andre. Det
er slikt slag det.»

«Bare jeg kunde få dig til å innse at du nødvendigvis
må gjøre noe.»

«Men jeg skal da vel ha lov til å besinne mig vel — —?
Jeg kan da sant for Herren ikke gi mig til å slepe møblene
ned i auksjonslokalet nu på stående fot, likevel!» Stolen
stod atter stille for straks efter å settes i gang igjen.

«Du er ikke til å komme nær i aften. Jeg vet nesten
ikke, om jeg tør komme frem med den hilsen som Rikard
gav mig med, og som gjelder mig selv også forresten.»