210 Constance Ring

Hvad skulde det nu bli av henne? — Leve av sine slekt-
ningers almisser på en kvist, som hun måtte leie i en ut-
kant. Leie? Hun hadde jo ingen ting å betale med. — —
Og når hennes tøi blev slitt, og hun trengte nytt —. Det
sludder og ta ut som lærerinne, — hun kunde jo ingen
ting. — — Eller styre for en enkemann — aldri i verden!
Og så alt det snakk de vilde velte ut over henne, — alt
det snakk og snakk og snakk. — — Nei, det eneste var å
ta livet av sig — det var en formelig plikt — en æressak.
Hun var jo så kjed av det og hadde ofte for alvor tenkt
på å gå sin vei. Hvad var det også å bli for? Vente til
døden en gang kom og kastet henne på dør, enten hun
vilde eller ei. Det var bedre å gå godvillig.

At hun kunde være så feig og grue for den smule
smerte ! — — Å, men det blev nu visst gresselig, når gif-
ten var slukt. — Straks vilde det begynne, — brystet
trekke sig sammen, ansiktet bli sortflammet. — Det vilde
komme en rallen i strupen, — kanskje vilde det velte
skum ut, — fråde var det visst de kalte det, — — og så
vilde hun være så forandret, så stygg bakefter —

Den, som fant henne på sofaen. — — Det vilde gi et
sjokk i familien —, de vilde alle komme settende, og så
vilde de lette — ganske sakte — på det klæde, doktoren
hadde lagt over hennes ansikt.

Hun hadde en flaske blåsyre, som hennes mann hadde
brukt den gang han fikk sin raptus med å fotografere.
Hun hadde omhyggelig forvart den, for det stod dødnin-
geben på vignetten.

Ja, hun vilde gjøre det ennu i aften. Det var i grun-
nen godt at dette var kommet på, ellers hadde hun gjerne
vært i stand til å leve det vemmelige liv til ende på et

vis. — — — Om det nu også gjorde vondt —, det gjorde
vel aldri godt å dø, — og dessuten tapte hun jo straks
bevisstheten.

Bare hun kunde få Johanne på dør, for alene i leilig-
heten måtte hun være. — Hun kunde jo egentlig gjerne