Constance Ring 214

skrive et brev til dr. Blunck og be ham, — ja naturligvis,
det måtte hun jo. — Hun satte sig til skrivebordet, og et
par minulter efter var brevet ferdig.

«Kjære dr. Blunck,» stod det, «kom i morgen tidlig, så
snart De kan, og når De ser, hvad det er, så vær diskret
for gammelt kjennskaps skyld. Deres Constance Ring.»

«Så sier han at jeg er død av et hjerteslag, og det er i
grunnen nokså hensiktsmessig, — så blir det heller intet
vrøvl! med begravelsen.» Hun satte adressen på konvo-
lutten og gikk ut i kjøkkenet. Der satt Johanne ved det
lille bord borte i hjørnet og spiste sin aftensmat.

«Gå med dette brev, Johanne, legg det i en postkasse,
— her er ti øre til et frimerke.»

Johanne drakk resten av teen i én slurk og reiste sig.

«Har De noe å utrette for Dem selv, kan De gjerne bli
ute i aften,» la hun til, idet hun rettet på en hårnål som
syntes å genere henne.

Det var noe ved fruens stemme som fikk Johanne til å
stusse. Bare den måte hun sa Johanne på; hun blev så
underlig, likesom rørt ved det.

«Jeg sier takk, så vil jeg se innom døren til min søster,
som fikk sig en liten forleden.» Hun satte skyndsomt
koppene og tallerkenene sammen for å gjøre bordet ryd-
dig før hun gikk.

«Se så å komme straks avsted, Johanne, jeg er så redd
de skal lukke, så De intet frimerke får.»

«Men jeg skulde vel ta av bordet og gjort i stand på
soveværelset?»

«Det skal jeg selv besørge; — De må ikke komme inn
mer i aften, — jeg har hodepine og vil gå til ro, — hører
De, Johanne —»

«Godt, frue,» sa Johanne og nikket.

Da Constance atter var i dagligstuen, begynte hun å
rote i sitt skrivebord. Brev og papirer, rubb og stubb
kastet hun ned ved siden av sig. Det blev en stor dynge.
Noen kvitteringer og en assuransepolise, som forresten