| 212 Constance Ring

var utløpet for over et år siden, la hun tilbake på sin
plass. —

Det ringte. Forferdet sprang hun op og låste døren.
Men så husket hun at Johanne ikke var hjemme, at in-
gen verdens makt kunde bringe dem inn til henne, og så
kom det for et sekund et uttrykk av tilfredshet på hen-
nes ansikt. Straks efter sa hun sig selv at det var avis-
budet som hadde ringt, men hun gad ikke gå ut efter
bladet i aften.

Men var det nu også sikkert at Johanne var gått. Hun
trengte til å forvisse sig om det; før var det så utrygt.
Med lampen i hånden gikk hun ut og så efter. Kjøkkenet
var tomt; hun kikket inn i pikekammeret, — jo, hun var
vekk. Så gikk hun raskt over kjøkkengulvet, men idet
hun la hånden på dørgrepet, så hun sig tilbake og blev
underlig slått av, hvor lunt og koselig det var. De hvite
halvgardiner var trukket tett sammen, og kappen oven-
for var heftet op i midten med en blå silkebåndsrosett.
På det lange benkebord ved vinduet lå en hvit dreiels
duk, og på dette stod en bukett blåveis i et glass vann.
Det var en eiendommelig lukt av brent kaffe og russe-
såpe, som hun fant så behagelig at hun formelig stod og
trakk den til sig. Håndklærne hang på sine bestemte
plasser, det til lampene borte i kroken sammen med
glassbørsteren og lampesaksen, det til knivene nærmere
vinduet, og de andre to tett ved spisekammerdøren. På
komfyren stod den blankpussede vannkjel og surret;
krokhyllene over benken var belagt med hvitt papir, som
Johanne hadde klippet ut i hull og tunger som på
liktøi, og der stod messingkaffekannen og skinnet mel-
lem to blanke støtere. Under komfyren lå den finskårne
kjøkkenved stablet op, og borte ved vasken hang begge
hennes grønnmalte blomstersprøiter. Gulvet var ren-
skurt, og på matten foran døren lå katten og døset.

Hun hadde aldri tenkt sig at et kjøkken kunde være
så innbydende. Det var jo som et stykke forjettet land,