Constance Ring 213

og det gikk som en anelse gjennem henne om mangen en
stille hviles og hygges stund efter endt gjerning midt i
denne orden og renslighet.

Plutselig fløi katten som en ball med et hvesende glefs
over gulvet og slo kloen i en mus. Med et dempet skrik
styrtet hun ut av kjøkkenet og skyndte sig tilbake til
sine brev.

Hun knelte ned og begynte å samle dem op i sitt kjole-
fang, og da hun hadde hele bunken, gikk hun bort til
ovnen og puttet inn så mange ad gangen som hun kunde
gripe om. Ilden var gått ut; hun rev av en fyrstikk og
tendte, men det vilde ikke riktig til, før hun med ildrake-
ren hadde skaffet luft, da brente det lystig til aske. Hun
satt og så inn i ilden med en tungsindig mine, som var
det en likbrenningsprosess hun bivånet foran denne
gamle, kjære ovn, hvor så mangen en time av hennes
stakkars liv var drevet over.

Hun ordnet ennu et og annet og begynte å rydde sitt
syskrin. Den ennu ikke ferdigfaldede strimmel falt
henne i hendene; mekanisk og likesom kjærtegnende lot
hun den gli gjennem fingrene og begynte å rulle den op.
Herre Gud, det hadde dog ikke vært så gale dager, hun
den gang hadde hatt. Den gang, — det var jo ennu i går,
i dag, — og hun syntes det lå år imellem. —

Hurtig og uten å se sig tilbake gikk hun inn i sove-
værelset. Her stod et vindu åpent; hun kikket ut og så på
været. Det hadde bedaget sig nu; himmelen var full av
sønderrevne skyer med store stykker blått, hvorfra halv-
månen skinte ned. Hun regulerte persiennen således at
lyset ikke skulde falle inn mellem de grønne trespåner.
Så trakk hun chaiselonguen frem fra kroken og stillet
den således at hvis det lå noen på den om morgenen
f. eks., vilde dagslyset falle over ansiktet, når persiennen
var oprullet. Hun satte sig på chaiselonguen rett op og
ned; med hendene tok hun fatt i de stoppede kanter, som
trengte hun et holdepunkt. Hodet var foroverbøid. Lenge