214 Constance Ring

satt hun ubevegelig. Gang efter gang gjorde hun mine til
å reise sig, men blev allikevel sittende.

Taffeluret der inne begynte å slå. Hun för sammen og
talte slagene ett for ett. Elleve! Så reiste hun sig med
hast, avførte sig sin kjole, sitt korsett og sine støvler og
tok slåbrok og tøfler på. Hun hadde hele tiden sett så
dødt og stirrende ut av sine øine, men nu da hun følte
den bløte slåbrok om sine lemmer, kom det et mildt ut-
trykk på hennes ansikt. Hun så op og ned på alle de
gamle, kjente gjenstander, disse stumme tjenere, som
hadde vært så tro og stille til sin gjerning. Det dukket
minner op, som hang sig fast over alt. Hun blev så sår
om hjertet, og hun følte plutselig en fortærende sorg, en
usigelig medynk med sig selv, fordi hun nu skulde for-
late alt dette, som hun i grunnen hadde kjært. At hun
var pisket til å gjøre det, virkelig pisket! Ja, for hun
kunde jo ikke annet, hun måtte jo avsted; timen var
kommet og det var ingen pardon. Og hun hadde ærlig
fortjent sin død, — hun hadde jo levd som et dyr om-
trent, spist og sovet, det var, hvad hun hadde utrettet.
Og det skulde hun stå der og kvie sig for å gå fra! —

Med resolutte skritt gikk hun til chiffonniéren, hvor
flasken lå forvart. Hun stakk nøkkelen inn i den øverste
skuff og dreide rundt.

I dette øieblikk hørte hun det gå i kjøkkenet. Hun
skvatt i været og ristet sterkt. Johanne var altså kom-
met, før hun var blitt ferdig, — klokken var jo også halv
tolv. Så husket hun brevet og gikk ut og spurte om det
var besørget.

Nei, Johanne hadde ikke fått frimerke; det hadde vært
lukket i butikken.

Constance følte en uforklarlig lettelse.

«Hvis fruen vil ha bud til doktoren, kan jeg gå der ned
i morgen tidlig straks,» sa Johanne.

«Å ja, det kan også være tidsnok da. La mig få det til-
bake så lenge.»