Constance Ring 215

Johanne tok i lommen. «Her er et til,» sa hun, «jeg
møtte postbudet på trappen, og så tenkte jeg det var
best å ta brevet, siden fruen ikke vilde uroes.»

Constance kastet et hurtig blikk på konvolutten. Post-
stemplet var fransk, og hun syntes, hun skulde kjenne
skriften. Da hun var kommet inn i stuen, rev hun kon-
volutten op og så at det var fra Lorck.

På stående fot fløi hun gjennem det, og da det var lest,
kastet hun det på bordet, gikk frem og tilbake på gulvet,
støtte mot skamler og stoler, ryddet plass ved å skyve
dem til side, tok brevet op rett som det var og leste litt i
det, gav sig så atter til å trave og blev ved med dette til
langt ut over natten.

«Det er meget imot min vilje,» skrev Lorck, «at jeg nu
igjen forstyrrer og plager Dem. Siden jeg forlot Norge
har jeg ikke gjort annet enn foreholde mig, hvor tåpelig
og påtrengende det vilde være å skrive på nytt. Allikevel
sitter jeg nu her og gjør det. Jeg må forsøke en gang til.
Saken er at jeg har hektet mitt sinn således fast i Dem at
jeg ikke er i stand til å komme løs igjen. Jeg kan ikke
trives ved livet, når jeg ikke får leve det med Dem. Er
det da aldeles utenkelig at De kunde gi mig et håp? Jeg
er dømt til å måtte utmale mig, hvorledes allting da vilde
bli anderledes. Det går rundt i min hjerne uavlatelig, —
det er min fikse idé; den martrer mig dag og natt. Er De
da så viss på at De slett ingen bruk har for mig, for min
kjærlighet, min ærlige vilje til å gjøre Dem alt det gode
et menneske kan gjøre den han elsker? Jeg tenker på ett
og ett og det samme: om jeg kunde få Dem til min
hustru? Jeg er nu i Paris; hvis det vidunderlige skjedde,
at De gav mig det svar, jeg ønsker, så kom jeg straks og
hentet Dem og tok Dem med til Paris, hvor jeg for mine
studiers skyld akter å forbli en tid. ;

Niels Lorck.»

Da Constance klokken fem om morgenen søkte sitt

leie for å prøve på å sove et par timers tid, hadde hun