216 Constance Ring

tatt sin beslutning. Brevet til Lorck lå ferdig på skrive-
bordet. Hun hadde bedt ham møte henne i København,
så kunde de ha bryllup der og dra hvorhen han vilde. —

Under skrivningen hadde hun grått en hel del. Det var
meget, som brøtes hos henne. Innerst inne glede over å
ha reddet livet, rørelse over sig selv, når hun riktig sterkt
fyltes av den kval, hun hadde utstått, medynk, når hun
tenkte på, hvor fattig og øde hennes liv hadde vært, angst
for det kommende, for det nye ekteskap, mangel på mot
og tro til sig selv, og så hånd i hånd med dette et gryende
håp til fremtiden, takknemlighet mot Lorck for hans
kjærlighet og lengsel efter et menneskelig liv. — — Nu
følte hun sig beroliget, nesten tilfreds. Det vilde bli en
travel tid, og det var alltid noe å være så optatt. De nyeste
parisermoter, som hun forleden hadde fått sig tilsendt,
defilerte forbi, og så tenkte hun et øieblikk på, om hun
skulde kjøpe sin nye vårdrakt i «Bon Marché», når hun
nu kom til Paris, eller på det annet store magasin —
hvad var det nu det het — — —

Ja visst, ja, — det var dog bedre å gifte sig enn å dø en
selvmorders gyselige død. — Hun hadde jo vært gift før,
så hun visste i ethvert fall, hvad det var —. Og dessuten,
— — nu, da hun var kommet over alt dette med idealer
og slikt, — så vilde hun se så anderledes på det. — Det
vilde gjøre en stor forskjell. —

Nei, det er ikke så lett å dø heller, sa Constance til sig
selv, mens hun lå der på puten med søvnløse øine og
bleke kinner, som plutselig var blitt magre. Hun drog et
sukk, det lød som en hulken, og idet hun vendte sig om
på siden og trykket ansiktet ned i puten, mumlet hun:
«Når alt kommer til alt, er et giftermål bedre.»

XXIII.

Lorck og Constance lå i Lausanne. De vilde nyte den
deilige sveitsiske septemberluft, før de drog til Norge, og
hadde foresatt sig å bli der så lenge været var sommerlig.