218 Constance Ring

drømmer og lengsler i sine armer. Han visste at han
ikke eide hennes kjærlighet, da han fikk henne; men
hun hadde sagt ham at hennes sinn og vilje var bøiet
mot lysten og trangen til å elske ham, og på dette hennes
tilsagn hadde han bygget sitt håp. Han var gått til sitt
nye liv med den ærlige hensikt å ville gi henne sin frem-
tid, og han tvilte ikke på at han til sist skulde vinne hen-
nes hjerte. All den anledning en ektemann med nok av
penger, som er alene med sin hustru, har til å gjøre sig
elsket, utnyttet han som en gnier. Hans hele vesen var
som et vell av ømhet, hvert ord, hvert blikk en kjærlig-
hetserklæring. Og årvåkent passet han på de uttrykk,
han gav sin lidenskap, at hans kjærtegn ikke skulde
støte eller skremme henne. Han spant henne inn i en at-
mosfære av elskov og tilbedelse, og hun levde deri først
uten å tenke på det, så fryktsomt undrende, og endelig
glededrukken lykkelig. Ja, for således gikk det. Kjær-
ligheten var der, før hun fikk tid til å se, hvordan den
begynte. Når hun tenkte på, hvorledes hun i sitt første
ekteskap hadde slitt og strevet for å komme til å elske
Ring, lukket hun øinene og smilte i takknemlig glede
over forskjellen.

Aldri hadde Constance drømt om at det kunde være
så frydefullt å leve, at det kunde være slik underhold-
ning i alle de likegyldige småting, et menneske går og
foretar sig mellem morgen og aften. Hver eneste liten
syssel fikk et innhold fullt av behag. Hennes ungdoms
munierhet, som hadde sitt utspring i sjelens inderlige
tilfredshet, var vendt tilbake, hun gikk og nynnet om
dagene, og det lå et solglansaktig smil i henne øine. Det
var en egen stille glede i å gå ved hans side, ikke med
noe bestemt mål, men bare gå og gå, og føle det sakte
trykk av hans arm, når hun kom med en bemerkning
som han glededes ved, eller hun gjorde et spørsmål som
klang fornøielig i hans øre. Og når han dreide ansiktet
og så ned i hennes øine med et lykkedrukkent smil, så