Constance Ring 219

gikk det en varm strøm av henrykkelse gjennem henne.
Var de på ensomme veier, blev smilet et kyss som falt
av med en munter liten latter, som i hastverk, fordi de
hadde råd til å skynde sig. Om igjen og om igjen. Hun
levde fra dag til dag i et bløtt favntak av lykke og kjær-
lighet, som omsluttet henne helt og lukket henne inne i
en verden, hvor det var godt å være.

Men umerkelig undergikk deres forhold en forandring.
Da han følte sig i den fulle besiddelse av hennes kjær-
lighet, falt han til ro i bevisstheten om at han hadde
vunnet hvad han attrådde i verden. En usigelig fred
fylte hans sinn. Alt som lå bak hans ekteskap var ikke
lenger til for ham. Forholdet til Constance blev ham li-
vets centrale innhold, det faste stade ut fra hvilket han
levde, handlet og opfattet tingene. Han var til mote som
et menneske som efter i en rekke av år å ha vært en
ganske almindelig dampskibspassasjer har fått egen be-
fordring å fare med, og han sa sig selv at hans skute var
et førsteklasses fartøi.

I enkelte stunder lignet han sig i tankene med en seier-
herre som har rett til å hvile på sine laurbær. Uten å
gjøre sig rede for det, gikk han over til å ville være den
mottagende, og han nød hennes nærvær og ømhet i fulle
drag. Han elsket henne like inderlig, dypere og bedre,
mente han selv, men det var ikke mer noen skatt å
kjempe for, og derved fikk hans vesen en mer passiv
form.

Constance merket forskjellen og fornam savnet av
den forrige henrykkelsestilstand. Det blev likesom stil-
lere og tausere omkring henne. Det var som om deres
kjærlighets fartøi var kommet inn i et dødvann, og det
hendte en sjelden gang at hun syntes seilasen begynte å
bli litt ensformig.

De siste par uker, innen de slo sig ned i Lausanne,
hadde Constance ikke følt sig riktig vel. Hun plagedes
av kvalme og matthet og kunde av og til uten spor av