220 Constance Ring

grunn få små nervøse gråteanfall. I Lausanne gikk det
plutselig op for henne hvad det var hun feilte. Hun
hadde lest i en fransk bok, som hun tilfeldig fant i ho-
tellets havestue; den hadde til titel: Sundhetspleie for
unge mødre. Det kunde ikke være tvil; hun hadde alle
tilstandens symptomer. En svimlende gledesfølelse grep
henne; hennes første tanke var å styrte ovenpå til Lorck
og fortelle det. Men da hun var kommet inn i soveværel-
set, hvor han gikk og byttet snipp, blev hun plutselig
undselig; en brennende rødme skjøt sig op i hennes an-
sikt, og da Lorck vennlig smilende vendte sig om med et
uttrykk som om han ventet en meddelelse, kastet hun
sig inn til ham med ansiktet gjemt ved hans hals. Og så
kom det hviskende, i forblommede uttrykk som en frykt-
som tilståelse om en farlig hemmelighet. Lorck forstod
ikke straks. Constance måtte knipe ham i øret og skjenne
fordi han var så tungnem. Men da det så gikk op for
ham blev han stum av henrykkelse. I begynnelsen av de-
res ekteskap hadde han med iversyk utålmodighet ventet
på at denne lykke skulde bli ham til del; nu kom det så
uventet på ham. Han holdt henne ut fra sig, betraktet
henne med et uttrykk av rørelse, som Constance aldri
hadde sett i hans miner. Hun slo øinene ned og vilde atter
gjemme sig hos ham, men han grep henne, løftet henne
op på sin arm og bar henne rundt i stuen lik et menneske
som rent ellevill av glede ikke vet hvad det gjør.

En morgen noen dager senere satt Lorck nede i have-
stuen og leste i en avis, mens han ventet på Constance,
som ikke var ferdig med sitt toalett. Plutselig over-
raskedes han ved å høre en stemme som han syntes han
skulde kjenne. Han vendte hodet i den retning, hvorfra
lyden kom, og så gjennem den åpne dør en høi, bred-
skuldret skikkelse i grå sommerdrakt og stråhatt, som
stod og talte med en opvarter inne i restauranten. Før
han fikk tid til å summe sig, dreide skikkelsen sig om
på hælen, og straks efter kom han inn i havestuen.