222 Constance Ring

«Puff —» sa Meier med et grin. «Det har intet å bety,
når en er så ulykkelig å være født i et filleand som
Norge med så elendige musikkforhold . . .» Han slo ut
med hånden. «En kan gjerne gå hjem og legge sig.»

«Er man først kommet i skuddet, så er det vel ikke så
ille fatt, mente Lorck.

«I skuddet! Hvad pokker kan det nytte å komme i
skuddet hos oss? — Det er jo ingen stilling å få, hvad
skal en ta sig til?»

«Men du er jo komponist !»

«Komponist» — snerret han, «hvad hjelp er det i å ha
laget en smule musikk sammen, som blir spillet på én,
høist to konserter i en provinsby som Kristiania?»

«Du er jo også blitt opført i København og Dresden» —

«Og er blitt rosende omtalt i bladene,» — avbrøt Meier
og lo ironisk, — «ja, tenk for en lykke!»

«Men du arbeider vel videre, du har jo tiden for dig.»

«Arbeider videre! ja, klimprer piano med begynnere
og tygger drøv på harmonilære med vordende ukunst-
nere.»

«Snakk, gutt,» lo Lorck, «komponerer du ikke noe?»

«Hvor skulde jeg få tid til det fra? Når man ingen for-
mue har, er en fyr som jeg dømt til å gå under i forhold
som våre.»

«Hvad er det blitt av dig, gutt? Du, som var —»

«Ja, ikke sant, et så håpefullt ungt menneske!» — av-
brøt Meier. «Slikt slites av en —»

De hadde ført denne samtale stående. Lorck så på
klokken.

«Har du spist frokost?» spurte han.

«Nei, det vet Gud jeg ikke har, — jeg er sulten som en
ulv.»

«Så spiser vi sammen,» sa Lorck. «Eller har du kan-
skje avtale med noen annen» — la han til, da Meier syn-
tes å betenke sig.

«Ikke tanke på det, — jeg er komplett fri mann.»