Constance Ring 223

«Jeg gleder mig til å se min kones ansikt, når hun
plutselig får øie på dig,» sa Lorck.

I det samme gikk døren op og Constance viste sig på
terskelen. Lorck betraktet henne smilende og forvent-
ningsfull.

Meier blev blek og för med hånden gjennem håret.
Constance stusset og så på Meier med spørrende for-
undring; så gikk det et lyst smil over hennes ansikt.

«Nei snakk, er det ikke Meier?» ropte hun og slo hen-

dene sammen som i overgiven glede — «hvorledes i all
verden kommer De her?»
«Ja du må nok spørre, Constance» — sa Lorck. «Her

sitter jeg og vet ingen ting, før jeg hører fyren stå og
snakke der inne — aldri sett maken til menneske!»

«Qverraskelsen er like stor på begge sider, frue» — sa
nu Meier, idet han tok imot hennes fremrakte hånd. «Jeg
hadde ikke den fjerneste anelse om, hvilket møte der
forestod mig.»

«For et morsomt treff,» utbrøt Constance. «Hvordan
har De det?»

«Takk, utmerket. — Det behøver man ikke å spørre
Dem om, frue.»

«Nu skal du slå dig til ro her noen dager, Meier.»

«Ja, det må De endelig —» tilføiet Constance.

«Så gjør vi utflukter —» sa Lorck.

«Og får det riktig hyggelig sammen,» fullførte Con-
stance.

Om eftermiddagen hadde Meier hentet sin søster i
pensjonen for å få henne med på en tur, som han hadde
avtalt med Lorcks. De var kjørt ut til en skrent ved
Genfersjøen, hvorfra det var en deilig utsikt, og hadde
valgt å gå tilbake. Så drakk de te sammen i hotellet,
hvorpå Meier hadde fulgt søsteren hjem til pensjonen.
Nu var han på tilbakeveien. Han var glad ved å være

alene, for han trengte til å samle sig efter dagens hen-
delser.