224 Consiance Ring

Det plutselige møte med Constance hadde virket på
ham, som blev det revet op i et gammelt sår. Denne
kvinne var hans skjebne. Tanken på henne var det som
hadde inspirert ham til å skrive sin store komposisjon.
Han hadde gjort utkast til den lenge i forveien, men den
gang han fikk vite at Ring var død, begynte han først
for alvor å arbeide. I brevet fra søsteren hørte han om
det avsondrede liv Constance førte. Uten riktig å gjøre
sig rede for det fikk hans håp ny næring ved det billede
av hennes ensomhet, som søsterens ord malte for ham.
Rastløst arbeidet han videre; så snart han hadde gjort
noe som dudde, vilde han reise hjem, fortelle henne om
sin kjærlighet og spørre om hun vilde bli hans. Med
henne skulde han kjempe sig frem til noe stort og dyk-
tig. Han var så modig og så tillitsfull. Han hadde elsket
henne bestandig og trodd på henne, forstått henne bedre
enn alle de andre; det var hans stolthet og glede. Når
han tenkte på at han engang skulde få hvile sitt hode
ved hennes bryst, svulmet hans hjerte av lengsel og
glede. Så, nettop som han la den siste hånd på sitt ar-
beid, kom budskapet om hennes giftermål med Lorck.
Det slo ham fullstendig ned. Han lukket sig inne om
dagene og streifet ute om nettene, inntil han falt sam-
men av utmattelse. Han kunde ligge på sofaen og gråte i
timevis som et lite barn. Søsteren hadde skrevet om Con-
stances formuesomstendigheter, at prosessen var tapt, og
at hun — så sa folk — først da hadde gitt efter for Lorcks
frieri.

Hvis han altså bare var kommet tidsnok, kunde alt
vært reddet. Det var især denne tanke som grov i hans
hjerte som en hakke med spisse grep. Lorck hadde tatt
henne fra ham, — tatt henne, hjulpet av det lettferdige
tilfelle, Lorck som så lite hadde forstått å vurdere henne,
iallfall fra først av. Riktignok var han senere kommet
og hadde sagt at han skyldte fru Ring og sannheten å til-
stå at han hadde vært en flabb og tatt så rent bort i nat-