Constance Ring 225

ten feil av henne. Han husket, hvorledes han fikk til-
overs for Lorck fra den dag av. Han kunde ha falt ham
om halsen og takket ham; de var kommet hverandre så
nær; fra å være kamerater gikk de over til å bli venner.
Nu hatet han Lorck. Han unte ham ikke hans lykke,
han var ikke god nok for henne, det var ingen, ikke han
selv, ikke noen.

Hvor var alt styrtet sammen for ham i det øieblikk
han visste, hun var tapt! Han forbannet den brutale
skjebne; livet forekom ham neppe verdt å leve. Han fikk
avsmak for sitt arbeid, hvad var det nu å kjempe for,
hvad å vinne.

Noen tid efter kom budskapet om hans fars død. Det
gjorde i den sinnstilstand, hvori han var, forholdsvis lite
inntrykk på ham, men da den månedlige understøttelse
da hørte op, blev hån nødt til å reise hjem. Det var så
godt som ingen formue. Hans mor satt igjen med sin
enkepensjon og to uforsørgede døtre, som en onkel for-
resten hadde lovet å ta sig av.

Så hadde han da begynt på sin virksomhet i Kristiania
og slet sig gjennem livet fra dag til dag, kjed og lei og
trett og misfornøid.

Han var likesom kommet mere til ro på det siste, syn-
tes han, han hadde begynt å glemme, og så lot skjebnen
henne plutselig dumpe ned like foran ham.

Nu var det alt sammen brutt frem igjen. Hans kjær-
lighet, hans sorg, hans lidelse ved å vite henne i en annen
manns armer. Det var utålelig, umulig å se på det, —
han måtte bort, innen han blev så elendig at det ikke
mer var til å skjule. I dag hadde han klart sig godt, de
hadde ikke merket det minste. Det var tydelig på Lorck
at han ingen anelse hadde om hans tilstand. Men hvor-
ledes hadde han ikke også kjempet.

Han var ved hotellet. Uten å se til høire eller venstre
løp han op trappen til sitt værelse.

15 — Amalie Skram. I.