226 Constance Ring

XXIV.

Imidlertid satt Lorck og Constance nede i et lite lyst-
hus, som lå i det ene hjørne av hotellets rummelige have.
Det var en sval og stille aften. Lorck var varm efter tu-
ren og drakk rødvin med is for å kjøle sig. Constance
satt tilbakelenet i den makelige havebenk med et stort
sjal av sort ullknipling kastet om skuldrene. Haven var
full av lyse striper måneskinn og skarpttegnede skygger;
inn i lysthuset falt det bleke dimmer gjennem vinløvets
åpning og tegnet sig på gulvet og bortefter bordet som
utallige små og store uregelmessige flenger.

De talte om Meier og var begge oplivet av møtet med
ham. Constance syntes han var blitt så forandret, ikke
til sin fordel, mente hun. Han var så blasert og snakket
så spottende om sig selv og all ting. Lorck svarte, at så-
ledes gikk det med de kunstnere, som var dømt til å leve
i Norge. «Det er forresten synd i ham,» la han til, «for
han er en kjekk og prektig gutt. — Jeg har alltid så godt
kunnet like ham.»

«Ja, jeg også,» sa Constance. «Jeg vilde ønske, han
blev gift med en rik dame.»

«Skal vi legge våre hoder i bløt og se å skaffe ham
en?» spurte Lorck smilende.

Constance lo.

«Når vi nu kommer hjem, skal vi være riktig hygge-
lige mot ham, Constance, — jeg tror, han synes om å
være sammen med oss.»

«Ja, riktig hyggelig» — svarte Constance.

«Han var visst forresten rasende inntatt 1 dig en tid,
du. Merket du ikke noe?»

«Ikke spor» — var svaret.

«Lot han sig aldri forlyde med slikt noe?»

«Aldri!» — svarte Constance.

«Nei, han er nu en fin og velopdragen person» — tenkte
Lorck og ofret minnet om sin egen opførsel et stille sukk.