Constance Ring 227

«Det har nu vel forresten også vært en ganske forbi-
gående raptus han har hatt» — sa han høit.

«Sa han noe til dig om det da?» spurte Constance med
et halvt skjelmsk, halvt undselig smil.

«Nei da, ikke det Guds skapende grand,» forsikret
Lorck. — «Det kan godt hende, det bare var en grille av
mig, — jeg gikk nu og syntes at alle måtte forelske sig i
dig, skjønner du.»

De tidde begge stille noen minutter.

«Hvad er det du tenker på, Conny min,» sa så Lorck
og søkte efter hennes hånd.

«På ingen ting i grunnen» — sa hun vennlig.

«Snakk — fortell nu,» bad han, og drog henne nær-
mere til sig.

«Ja det er nu lettere sagt enn gjort. — Undertiden fa-
rer ens tanker så løpsk, eller de kommer i småstumper
og er så usammenhengende, eller det er det rene tusse-
skap en sitter og kjøres rundt av, det er slett ikke til å
finne ord for.»

Han hadde lagt sin arm om hennes liv og bøide med
den annen hånd hennes hode inn imot sig, så det kom
til å hvile ved hans hals. De holdt hverandre omslynget
og satt litt uten å tale.

«Men nu vet jeg, hvad jeg tenker på» — hvisket Con-
stance og trykket sine leber mot hans skjegg.

«På hvad da, Conny?»

«På det, vi så ofte har talt om, på hvor lykkelig du har
gjort mig, på alle våre skatter, på alt det vi har levd
sammen, på den kjærlighet du har elsket frem i mig, og
især på det, du vet, det, som forestår.»

«Min elskede, søte» — sa Lorck og trykket henne tettere
til sig. «Hvor du gjør mig lykkelig — hvor dine ord er liv-
salige, og dine kjærtegn søte. Og du, som var så redd for å
ta mig —» la han litt efter til med ømmere stemme.

«Ikke dig mer enn andre — jeg hadde ulyst eller av-
smak sånn i det hele tatt.»