228 Constance Ring

«Du stygge, som ikke vilde vite av mig. — Kan du
huske, hvordan jeg måtte streve. — Og hvis brevet ikke
var — uff, jeg tør ikke tenke på det.»

«Det var en gresselig tid,» sa Constance, «slikt et vesen
jeg var blitt til. — At du virkelig hadde mot på mig, det
var godt gjort av dig» — hun klynget sig til ham.

«Jeg elsket dig, Conny.»

«Og 1 begynnelsen da vi var gift, — kan du huske,
hvor dum jeg var — rent ulykkelig av generthet.»

«I grunnen har jeg vært nokså utholdende, Conny, det
må du innrømme, for du gjorde alt for å ta motet fra
mig, men som sagt, jeg elsket dig, — jeg har aldri elsket
før jeg begynte å elske dig.»

«Er det virkelig sant, Niels, — si, er det sant?»

«Ja, min venn, det vet jeg nu, hadde du ikke vært,
vilde jeg aldri lært kjærlighet å kjenne. — Og nu, da vi
har vår skatt i vente, — jeg er overlykkelig, Conny» —

«Men du har dog vært forelsket i andre, — ja, og stått
i forbindelse med andre?»

«Det har vært vrøvl og tant, Conny, først du har gjort
livet levende for mig.»

«Og slik er det også for dig, Conny,» — vedblev han
litt efter, — «ditt liv begynner først med mig, ikke
sant?»

Hun svarte ikke.

«For du elsker mig, si, at du elsker mig.»

«Det vet du jo, Niels» — sa hun sakte.

«Men si det allikevel, — det er så søtt å høre.»

Det påkom henne en underlig fornemmelse. Hun følte
lyst til å riste hans armer av sig og løpe bort. Det var,
som om noe spøkelsesaktig i mørke kom listende bak på
henne, noe, hun ikke torde vende sig om for å se på. Det
fikk henne til å gyse. Og så i samme nu mintes hun det
blide velbehag, som hadde smøget sig over henne, da
Meier en dag rent tilfeldig kom til å legge armen på ryg-
gen av den stol hun satt i. Men nu vilde hun bort fra alt