Constance Ring 229

dette, og så med et sprang inn i den forestillingskrets av
elskov og lykke, hun i disse mange måneder hadde levd i.
Hun svøpte minnet om de søte timer og alle de fortryl-
lende småtterier, som hadde vært mellem henne og
Lorck, om sig som et vern. Hun vilde være lykkelig,
var det.

«Jeg elsker dig» — sa hun, «elsker, elsker dig,» og
hennes kyss og kjærtegn var heftigere enn noen sinne.

Lorck trykket henne til sitt hjerte med et henrykt smil
om de halvåpne leber. Hun gjemte sitt ansikt i hans
bløte, tette skjegg.

«Men hvad er det» — sa han med et plutselig rykk,
«jeg blir syk.» Han grep om hennes hånd og bøide sig
stønnende fremover. Heftige kuldegysninger gikk gjen-
nem ham.

«Du har forkjølt dig av den isen» — sa Constance —
«kom la oss gå op.»

Med møie reiste han sig og gikk støttet på Constances
arm op gjennem haven og inn i hotellet; av og til stod
han stille og gav sig av smerter.

Da de var kommet op på sine værelser, forskrekkedes
Constance over hans blekhet; en kold sved lå på hans
panne, og han klaget over en ulidelig kvalme. Hun lot
straks sende bud efter en læge.

Det var en halvgammel, undersetsig liten franskmann
med masser av grått hår og skjegg. Han sa til Constance
at hennes mann hadde pådratt sig en heftig forkjølelse,
men at han håpet det ikke blev slemt. Så lovet han å
sende noe medisin og komme igjen neste morgen.

XXV.

Lorck lå i gastrisk feber. Constance pleide ham med
utrettelig omhu. Som oftest kjente han henne ikke, men

tok henne for en annen; han gav henne hyppig navnet
Kristine.