230 Constance Ring

Lægen skaffet en diakonisse som skulde våke hver an-
nen natt for å skifte med Constance. Han mente at det
vilde gå en tre-fire uker, før det kunde være tale om å
tenke på hjemreisen; forresten var det ingen fare, når
de bare iakttok forsiktighet.

Meier hadde opgitt å reise nu og sagt til Constance at
han blev så lenge han kunde være henne til nytte. Con-
stance hadde takket ham med stor hjertelighet og ikke
lagt skjul på, hvor glad hun var over hans beslutning.

Han var henne til daglig hjelp og opmuntring, hentet
medisinen på apoteket og var uavlatelig ved hånden for
å gjøre henne småtjenester. Hver dag bragte han henne
blomster eller frukt og fikk henne til å trekke en smule
frisk luft i haven. Undertiden kom han op fire ganger
for å foreslå henne å spasere, og først femte gang var det
beleilig, for hun vilde ikke gå uten når Lorck sov. Så
kom det en pike, som holdt vakt i stuen ved siden av,
med ordre til å hente fruen øieblikkelig hvis herren
våknet.

Når Lorck var ved samling, gikk Meier av og til inn
og spurte, hvordan det stod til. Lorck nikket med et
matt smil og sa stadig at det var bedre nu. Undertiden
spurte han efter avisene, og Meier fortalte ham da et og
annet. Da han begynte å komme sig, leste Meier for ham
til han falt i søvn eller sa at han var trett.

En gang hadde han takket Meier for hans store elsk-
verdighet mot ham og Constance og sagt, at det var ham
en trøst å vite, Constance hadde ham å ty til.

En fjorten dagers tid efterat Lorck var blitt syk, satt
Constance inne hos ham i den store lenestol ved sengens
hodegjerde. Hele formiddagen hadde han vært urolig
og fantasert et øieblikk inn imellem. Doktoren hadde
gitt ham noe beroligende medisin, og ut på eftermid-
dagen var han falt i slummer. Så var Constance gått sin
vante tur i haven og hadde funnet Lorck sovende ved til-
bakekomsten. Nu var hun sunket tilbake av tretthet.