Constance Ring 251

Boken, hun hadde lest i, 1å på hennes fang; fingrene
hadde sloppet taket om den og hvilte rolig ved siden av.
Hun våknet ved at det gikk noen i det annet værelse,
rettet sig op og kikket gjennem den halvåpne dør. Det
var piken med posten. Hun vinket at hun skulde legge
den fra sig på bordet og satte sig atter til å døse.

Først efterat Lorck hadde fått sin aftenmedisin og
var blitt stelt ferdig for natten, husket hun at det var
aviser og kanskje brev hjemmefra. Så hadde hun noe å
fordrive tiden med, det var nemlig hennes tur til å våke.

Posten var stor i dag; foruten en bunke aviser var det
en pakke og et brev, begge adressert til Lorck.

Constance så det var fra Hansen, og da hun tenkte at
det kunde være noe om deres pengegreier — det var
ham som sørget for at deres kreditt var i orden —, som
straks krevde svar, åpnet hun brevet.

Hun satt i det ytterste værelse. Døren inn til Lorck
stod åpen; fra den lave lenestol borte ved det runde bord
kunde hun se ham i sengen og være parat ved hans min-
ste bevegelse. Det var ennu så mildt at dørene ut til al-
tanen stod åpne; en duft av levkøier og roser steg op der
ute fra og fylte stuen med vellukt. Et dempet skinn av en
iampe under en stor papirskjerm oplyste bare halvveis
det temmelig store værelse.

Da Constance hadde lest litt i brevet, blev hun meget
blek, og hennes hender skalv så sterkt at bokstavene
hoppet op og ned. Hun la papiret på bordet foran sig,
tok sig med begge hender om hodet, og mens farven kom
og gikk på hennes ansikt, og åndedrettet blev hurtig som
hos en der har løpt, leste hun brevet igjennem; flere
ganger om igjen. Efterhånden kom hun mer til ro. Til
sist foldet hun papiret sammen, stakk det inn i konvo-
lutten og gikk ut på altanen. Det var en deilig aften.
Månelyset kastet skyggen av hotellet bort over den åpne
plass, som deres værelse vendte ut til, skinte på vann-
springet med den basunkinnete gutt på toppen like ved