232 Constance Ring

inngangen til en av hovedgatene, lyste op den ene side av
det store monument nede på torvet til venstre og avsatte
her figurer av merkverdige fasonger og dimensjoner.
Lenger borte lå Genfersjøen med sølvblinkende flate der,
hvor måneskinnet falt, mens strekningen inne mot det
høie land på den motsatte side var kullsort. Et par båter
med syngende og leende mennesker gled frem og tilbake,
og toner av musikk lød op fra en nærliggende offentlig
have.

Constance var imidlertid aldeles ufølsom for aftenens
harmoniske deilighet. Med korslagte armer stod hun og
stirret frem for sig og kjente en sviende smerte som efter
et stikk i hjertet.

I brevet hadde det stått: «Kjære Lorck! Kristine har
nettop vært her og avlevert en pakke, som hun har bedt
mig straks sende Dem. Jeg tenkte først å la den ligge til
De kom, men da jeg ikke vet, hvor lenge det ennu kan
trekke ut, og det lot til å være henne maktpåliggende at
den snart kom Dem i hende, sender jeg den altså. Hun
fortalte mig at gutten var død, og jeg kan jo, især som
sakene nu står, altså kun ønske Dem til lykke med at
De har fått barnet fra halsen. Hun talte om noen av-
skjedsord, som lå inne i pakken. Om dens innhold for-
resten nevnte hun intet, og jeg spurte ikke heller. Nu
kom hun altså ikke mer og hevet penger, sa hun. Hun
takket for hvad hun hadde mottatt i disse år, og for det
bry jeg hadde hatt. Stakkar, det gjorde mig ondt for
henne. Jeg tilbød henne det sedvanlige bidrag for neste
måned, da jeg tenkte, hun kunde trenge til det, og jeg
var viss på, De intet hadde derimot, men det vilde hun
ikke.» — Så kom det et regnskap over de penger han i
Lorcks fravær hadde utbetalt til barnets underhold, og
til sist en vennlig hilsen til Constance og en opfordring
om endelig å vende hjem engang.

Constance hadde ikke ant at Lorck hadde noe barn.
Den plutselige opdagelse overveldet henne. Det blev ved