Constance Ring 230

Hun bøide sig over ham og berørte hans leber med sin
munn; hans ånde var illeluktende, og hun vendte sig
uvilkårlig vekk.

«Du trenger til ro, du må sove,» sa hun og for å stille
ham tilfreds og lulle ham i søvn gav hun sig til å stryke
ham gjennem hans krøllete hår, sakte, bløtt, langsom-
mere og langsommere. Den natt sov Lorck rolig og uav-
brutt for første gang siden han blev sengeliggende. Det
var tydelig at sykdommen hadde tatt en god vending.

Men til Constance kom det ingen søvn. Hun vilde så
gjerne få glemsel for den pine, hun led, og lå så stille, så
stille med lukkede øine, skiftet nu og da stilling, prøvde
å ligge på rygg med knærne trukket op i en bue, vendte
sig om og lå med ansiktet begravet i puten, men nei, det
vilde ikke lykkes. Til sist stod hun op for å forsøke
med å vandre op og ned i den annen stue, til hun blev
trett eller kom til å fryse, så måtte vel søvnen innfinne
sig. Hun stakk de bare ben i et par tøfler, kastet på sig et
skjørt og en toalettjakke og listet sig sakte ut av sove-
værelset.

Et blekt, forunderlig dødt og stille morgenlys fylte
værelset. Gjennem de åpne altandører lød et tusenstem-
mig kor av kvitrende fuglerøster. Hun trådte ut på al-
tanen; den var våt av dugg, og himmelen var gråblå og
diset. Ikke en luftning var å merke; trær og planter syn-
tes å stå og sove, og vannet lå og strakte sig i den dype-
ste hvile. På himmelen i øst var det smale, gullige stri-
per; solen vilde snart være der. Denne stillhet var knu-
gende. Constance gjøs og krøp sammen. Hennes tanker
kretset om dette ene: denne kvinne, som han hadde el-
sket og levd med, og som hadde skjenket ham et barn.

Mon han hadde elsket Kristine, som han nu elsket
henne! — Mon han hadde — mon han hadde? — Hun
vred sig under tankene.

Plutselig husket hun pakken; det måtte være brev.
Hansen hadde talt om noen avskjedsord.