238 Constance Ring

og resignasjon, og samtidig en oprørsk forbitrelse mot
den samfundsråhet, som hadde gjort det så bekvemt og
så ufarlig for mennene å hengi sig til sine kjønnslige
lyster.

Hun følte ikke lenger noen skinnsyke; arten av hennes
smerte var en annen; en heftig uvilje mot hennes mann
rørte sig hos henne, hun tålte ikke å tenke på ham.

De øvrige brev var fra Lorck til Kristine; de var num-
merert, og hun leste dem i rekkefølge. Hun så, det var
et forhold, som hadde bestått i flere år, men samtidig
hadde han hatt kjærlighetshistorier ved siden av, hvad
det fremgikk av svar, han hadde gitt på Kristines bebrei-
delser og utbrudd av skinnsyke. En av disse rivalinner
hadde vært en gift dame og øiensynlig hørt til Lorcks
omgangskrets. I et av brevene stod det: «Min elskede
Kristine, vær du bare rolig, jeg vender dog tilbake til dig.
Den dumme historie skal du ikke bry dig om. Hadde du
ikke tilfeldig fått dette å vite, vilde det ingen fortred ha
kunnet gjøre dig. Forresten er jeg kjed av denne idelige
væren på vakt mot mannen, og til syvende og sist har
hun aldri formådd helt å ta mig fra dig. Hadde hun ikke
styrtet over mig med sin kjærlighet, var jeg aldri kom-
met til å tenke på henne. I dine armer har jeg det best,
det skal du huske og tro er sant. Jeg elsker dig virkelig,
Kristine; du er så fin og søt og yndig, notabene når du
er blid og munter, det klær dig ikke å surmule og felle
tårer — hører du, pus!» —

Forresten gikk de fleste brevs innhold ut på å avtale,
når hun skulde komme til ham o. s. v. De var fulle av
kjærlighetsord av samme art som dem, han hadde gitt Con-
stance, stundom endog presis de selvsamme uttrykk og det
gikk med en skjærende fornemmelse igjennem henne.

Så var det et tidsrum av noen måneder, hvori de in-
gen brevveksling hadde ført, og så kom det et brev, som
begynte således: «Ja, min elskede, kom du bare tilbake
til mig, hvis du er frisk og søt som før, — jeg vil intet