Constance Ring 259

heller; da jeg rådet dig til å forlove dig med mennesket,
var det fordi jeg trodde det kunde bli til din lykke; når
du nu har latt ham løpe, er det jo intet som skiller oss.
Du må tro, det ikke var med lett hjerte jeg lot dig slippe
ut av mine armer. Hvad jeg har vært henvist til i mel-
lemtiden har slett ikke behaget mig, og en forelsket frue,
som jeg av pur kjedsomhet gav mig i kast med, reiser
bort fra byen i disse dager. Jeg gleder mig til å få dig
tilbake. Kom i morgen aften kl. 10, hvis du kan. Er jeg
ikke hjemme, så legg dig kun ganske rolig til å sove som
i gamle dager, da jeg pleide å vekke dig med et kyss; du
har jo ennu den lille nøkkel. Og hør, jeg har fått bade-
værelset i stand; det er blitt så innbydende — du skal se
for en flink bademester jeg skal være.» Så kom det en
rekke brev, kjærligere og ømmere enn noensinne, med
en understrøm av sørgmodighet; hun var hans trøst og
tilflukt — stod det. Constance regnet ut, at de skrev sig
fra den tid da han gikk og fridde til henne. Og så kom
det tidspunkt, da Kristine hadde vært fruktsommelig.
Hun leste hans beklagelser, som så ut til å være diktert
av en virkelig medlidenhet, spekket med fraser, som
skulde bety trøstegrunner. Endelig kom det siste. Det
inneholdt et kort farvel; han skulde reise til utlandet, og
det var usikkert, når han vendte hjem, eller om han
overhodet noensinne gjorde det. Han bad henne heve
månedspengene for barnet hos advokat Hansen, som
visste beskjed, og som hadde ordre til å begynne utbe-
talingen, når som helst hun forlangte det. Sluttelig an-
befalte han henne å gifte sig med en eller annen, som det
lot til hadde gjort henne et ekteskapstilbud, og erklærte
at han var villig til å gi henne penger til utstyr.

Da Constance var ferdig med lesningen, klippet hun
det brutte lakksegl av omslaget og pakket brevene om-
hyggelig inn; hun fant frem noe hyssing, som hun viklet
om pakken, og låste den og brevet fra Hansen ned i sin
skuff. Så satte hun sig med albuene på bordet og an-