240 Constance Ring

siktet i hendene. Omtrent ti minutter forblev hun ube-
vegelig. Plutselig lot hun til å besinne sig og reiste sig;
hun var askegrå i kinnene, og lebene var blitt så under-
lig tynne, hennes fingrer kramset over bordteppet som i
en uklar forestilling om at de skulde ha fatt på noe.
Hadde Lorck sett henne i dette øieblikk, vilde han hatt
vanskelig for å gjenkjenne sin hustru i denne stive skik-
kelse med den dype fure mellem de stirrende øine og de
slappe ansiktstrekk. Stille listet hun tilbake til sove-
værelset, men tross hennes forsiktighet frembragte dø-
ren en pipende lyd som vekket Lorck.

«Er du alt oppe, Conny?» — sa han søvndrukkent.

«Nei, jeg legger mig igjen» — svarte hun hurtig, «jeg
kunde ikke sove, men nu er jeg blitt søvnig.»

Hun lå allerede på puten i sin seng ved siden av hans.

«Sånn en deilig søvn jeg har hatt, Conny, så styrkende
— la mig få din hånd» — stemmen døde bort, han slum-
ret ånn på nytt.

Men Constance var fremdeles våken; hennes iskolde
fingrer lå mellem hans, men så snart hun merket at han
sov, frigjorde hun dem lempelig. Hun led meget; det
var en sugende fornemmelse om hjertet, som steg og
sank, og med mellemrum vokste op til en brennende
smerte, eftersom tankene trakk henne kretsen rundt av
de forestillinger som lesningen av brevene hadde frem-
kalt. Hennes fantasi malte igjen og igjen de kjærtegn
som hadde vært imellem ham og disse kvinner. Han var
gått fra den ene til den andre; nu var turen kommet til
henne, det var det hele. Hun spurte sig selv, hvorfor det
egentlig gjorde henne så ondt; hun hadde jo aldri tenkt
sig at hun var den første og eneste han hadde elsket:
hvorfor da la det få makt til å smerte henne så dypt?
Nu var det jo henne han elsket og ingen annen. Ja, men
lykken var styrtet sammen for henne; hans kjærlighet
hadde ikke mer noen verdi, i ethvert fall ikke den tidli-
gere; hun var 1 flokk og følge med de andre, og det tok