Constance Ring 241

glansen bort. Hun hadde halvt ubevisst ment sig å være
en undtagelse, noe særegent i hans liv, nu hadde hun
forstått at det ikke forholdt sig således. Det hadde vært
så mange av dem. Dem alle hadde han nevnt med de
samme kjælenavn som han nu gav henne, vært deres
Niels, — «din Niels» — hvad betydde det så at han nu
kalte sig hennes? Hvor lenge vilde det vare? Ekteskaps-
båndet var ham ikke noen hindring, han, som hadde
brutt inn over andre menns eiendom; hvorfor, hvorfor
hadde han ikke latt dem beholde sine hustruer i fred!
Hun mintes hans forsøk på å få et uverdig forhold til
henne, mens hun var gift med Ring, og erindringen om
det i forbindelse med den viten hun nu satt inne med,
gav henne en opfatning, som satte ham i et nesten mot-
bydelig lys. Hvad brydde vel slike menn sig om at de
var gift, — hadde forpliktelser mot en kvinne, — en
kvinne! I den slags saker gjaldt ikke noe æresbegrep.
Det var henne en trøst å tenke sig ham så slett som mu-
lig; hun blev koldere og roligere derved. Hun vilde bære
sin ulykke med verdighet; hun hadde ektet en dårlig
person, — det var det hele. Til ham vilde hun intet si.
Det lignet jo ikke noe for henne, som var kommet til
skjels år og alder, å gjøre vesen av slikt; det var jo å
gjøre sig latterlig. Hun vilde trekke sig inn i sig selv,
være, som om intet var hendt. Men hennes kjærlighet
var borte; hun elsket ikke denne mann; det var en an-
nen, hun hadde trodd å gi sin sjel til. Nu var det forbi,
det fikk han finne sig i, for ingen kunde høste det, de
ikke sådde. Det vilde bli ganske anderledes mellem dem
her efter dags, ikke sådan utadtil, men allikevel.

XXVI.

Det gikk dog ikke så lett med å komme til ro som Con-
stance søkte å innbille sig. Hver dag på ny brøt smerten
op i henne; undertiden når Lorck med en betoning av et

16 — Amalie Skram. I.