242 Constance Ring

ord minnet henne om noe som de pleide å le av, eller
gav henne et tilnavn, som tidligere alltid hadde bragt
henne til å løpe bort og kysse ham, kunde hun ha
skreket av fortvilelse over å ha mistet ham. Men verst
var det om nettene, når hun lå time efter time uten å
kunne sove og var et vergeløst bytte for sine martrende
tanker.

I disse dager avslo hun å spasere med Meier. En gang
gikk hun allikevel med ham, og da Meier med bekymring
spurte om grunnen til hennes forandrede utseende, sa
hun at hun var plaget av hodepine og søvnløshet. — Ef-
ter hvert som Lorck kom sig, følte han dunkelt foran-
dringen hos sin hustru. Når han kjærtegnet henne,
kunde han plutselig slippe henne i forundring; det var
som holdt han en helt fremmed kvinne i sine armer. Det
begynte å uroe og plage ham at deres forhold ikke mer
var det gamle. Hvad kunde det stikke i? Hun tok imot
hans kyss, men hun gav ham dem ikke tilbake, undtagen
når han bad henne, og da uten noen varme. Han blev
mer tilbakeholdende og gikk i en stadig spenning og
ventet på at hun skulde merke forskjellen og savne hans
ømhet, og så komme av sig selv og forlange den; men
det skjedde ikke. Det gikk dager uten at de vekslet et
kyss, og det slo ham med pinlig overraskelse at nettop
da var hun påfallende livlig og elskverdig 1 sitt vesen,
som vilde hun med sin oprømthet dekke over kulden og
på en måte kaste ham blår i øinene. Hver dag som gikk
syntes mer og mer å festne den nye form deres samliv
hadde fått. Det gikk over til å bli en lidelse for ham. Det
kom noe speidende og nervøst i hans vesen; undertiden
var han pirrelig og opfarende, for så bakefter å synke
hen i en motløs sørgmodighet.

En morgen var Constance så ille tilpass at hun blev
liggende i sengen langt utover formiddagen. Om natten
hadde hun lidt av mavesmerter, som kom og gikk i hef-
tige byger. På Lorcks spørsmål om hvad som feilte