Constance Ring 243

henne, svarte hun at hun hadde hodepine og vilde for-
søke å sove. Hun hadde i øieblikket ikke lyst til å si ham
at hun om natten hadde aborteri.

Hun lå med lukkede øine og følte en slapp tilfredshet
over det som var skjedd. Hun hadde ønsket det vilde gå
således, og halvveis ventet det. Den sterke sinnslidelse
hun på det siste hadde gjennemgått, var jo mer enn år-
sak nok. Det påkom henne en fornemmelse av frihet og
lettelse; nu skulde hun da slippe for å føde til verden
et pant på en kjærlighet hun ikke lenger nærte. Og hun
sa til sig selv at nu var den krise hennes følelser for
Lorck hadde hatt å gjennemgå, overstått. Det var jo ør-
kesløst og dumt å gå og sørge over hans fortid. Når alt
kom til alt, var det jo noe som ikke skulde vedkomme
henne. Det hadde lykkes henne å kvele både smerten og
uviljen; tilbake var blitt en resignert likegyldighet, —
det gikk nok an å leve godt sammen, om man ikke nettop
elsket så heftig. Den smule mismot, tilsatt med litt bit-
terhet og litt ergrelse, som hun følte dypt inne hos sig,
vilde nok forta sig. Han hadde ikke bedratt henne; deri-
mot var det henne, som hadde vært for naiv, for rask til
å hengi sig i drømmer om en lykke, som hun nu forstod
ikke eksisterte, ikke kunde eksistere, fordi menn var
menn, og kvinner så anderledes, så dårlig rustet, så fulle
av uklare forestillinger. Hun hadde vært så tossedum i
sin forfengelige innbilning om at hans elskov til henne
var av en egen, av en høiere art. Slikt nonsens! Nu
visste hun beskjed; hun hadde strøket illusjonen av sig
som man kaster en drakt, og stod ferdig til å leve videre
på de gitte premisser. I grunnen var det bedre således,
for nu var da fotfestet et virkelig. Og kanskje det var
noe tøv at disse kjærlighetsforbindelser av hvilken som
helst art gjorde et menneske ringere eller voldte noen
skade. Se nu Lorck, han var en utmerket mann i alle
måter; hans venner, enhver som kjente ham, var enige
derom. Hun så nu selv, hvor hurtig en kjærlighet kunde