250 Gonstance Ring

nu var ganske fattet og gjerne vilde bringe det til å gå
imellem dem.

«Ja så —» sa Lorck tørt.

«I klammeri — det synes jeg dog ikke, frue.»

«Har De kanskje ikke vært sint, fordi jeg i all beskje-
denhet tillot mig å formene at De i musikken hadde noe
å leve for?»

Meier følte sig ille berørt. For ham hadde deres sam-
tale en verdi som han syntes var hans egen eiendom.

«Sånn later jeg bestandig,» sa han overlegen. «Det er
alltid min manér, når jeg ikke vil inn på et emne.»

Nu var det hennes tur å bli støtt. Hvert ord hadde hun
tatt alvorlig, og nu reduserte han det hele til fraser.

«Det må være bekvemt å ha en så ferdig form,» sa hun
i en tone som om det ikke interesserte henne.

«Å ja, såmenn,» svarte han koldt.

«Jeg fikk nettop et brev fra Hansen,» sa nu Lorck.
«Han skjeller og smeller over venstre. — Og du, Con-
stance, han taler om et brev og en pakke, han har sendt.
— Er det kommet noe, mens jeg var syk?»

Blodet för Constance til hodet og tilbake til hjertet.
Hennes knær skalv.

«Nei,» fikk hun med møie frem.

«Det er da besynderlig,» sa Lorck.

De var kommet op på den oplyste veranda foran have-
stuen. Lorck følte hennes arm skjelve i sin og betraktet
henne opmerksomt, bare et sekund, men det var nok til
å la ham gjette alt. Her var altså grunnen til den for-
andring som var foregått med henne. Gud skje lov, ikke
annet, tenkte han og følte trang til å ta henne i sine ar-
mer og kysse henne. Den sak skulde han nok få henne
til å forstå. Og han som hadde mistenkt Meier!

«Jeg skal med fornøielse gå bort på posthuset og
spørre efter det savnede,» sa Meier imøtekommende.

«Ikke på noen mulig måte,» svarte Lorck med en
stemme som plutselig lød oprømt. «Det er dessuten
lukket.»

ÅT: EEE EEE EE EE EAA an