252 Constance Ring

nu syntes det henne så svært. Ordene, hun skulde si, lå
som bly på hennes tunge. Best å vente til i morgen.

«Kommer du ikke inn og setter dig, Constance?»

Hun vendte sig om og så Lorck i den åpne dør.

Uten å svare gikk hun bort til ham. Han tok henne
ved hånden og førte henne til den lille hjørnesofa, hvor
han drog henne ned ved siden av sig. Han la sin arm om
hennes liv og fikk henne til å hvile hodet mot sin skulder.

«Constance, min kjæreste venn, la mig så få det, Han-
sen har sendt, og som du har tatt imot,» hvisket han.

Det gav innvendig et sett i henne, og hun følte som et
slags skamfullhet, men det gikk straks over.

Uten å gjøre den ringeste bevegelse svarte hun:

«Ja, det kom mens du lå i feber.»

Han klappet ømt hennes hode. «Og så har du lest
brevet? — Det måtte du jo. Min stakkars søte Conny.»

«Jeg trodde det angikk forretninger, som krevde svar.»

«Naturligvis — naturligvis,» sa han blidt.

«Jeg skal hente det til dig.» Hun vilde reise sig.

«Å nei, vent litt —, sitt stille. Jeg vil tale med dig.
Legg ditt hode tilbake igjen.»

«Jeg vil heller sitte opreist —, jeg hører bedre da.»

Han holdt hennes hånd i begge sine. «Har du tatt dig
nær av dette, min lille Conny?»

Hun svarte ikke.

«Har du tatt dig nær av det —?» gjentok han og kysset
hennes hånd.

Hun gjorde en hurtig bevegelse til siden med hodet og
sa uvillig: «Det nytter jo ikke å drøfte det, — jeg vil
helst slippe.»

«Du må ikke tenke mer på det, ikke la det forstyrre
din kjærlighet. — Det er ingen grunn til det. Dette ligger
bak oss. Vi har intet med det å gjøre.»

Hun hadde dratt sig fra ham og satt nu med hånden
under kinnet og albuen på bordet i en skrå stilling.
Lampelyset falt på den ene side av ansiktet. Det var