Constance Ring 258

blekt, og om munnen var det et ubestemmelig sammen-
satt uttrykk: Smerte og litt spott, tross og undseelse, mot-
vilje og noe av en forherdet bestemthet.

«Du vet jo, Constance,» vedblev han bløtt, «at menn
ikke lever kysk, ikke kan, ikke bør gjøre det. Og ikke
sant, Constance, du gikk ikke til vårt ekteskap med urik-
tige forestillinger på dette punkt.»

Hun satt aldeles ubevegelig. Han ventet på at hun
skulde si noe.

«Det er så underlig å sitte her og tale og ikke få et ene-
ste ord til svar. Har du intet å si, Constance?»

Hun gjorde en avvergende bevegelse med hånden. «Jeg
hører hvad du sier,» sa hun, «og det er ikke noe å svare.»

«Disse løse forbindelser som unge menn inngår med
et eller annet pikebarn —» vedblev Lorck litt efter, «for
ikke å tale om den blott og bart kjønnslige omgang, har
i virkeligheten liten betydning, ja, hvad det siste angår,
ingen som helst. Det er et nødverge, et surrogat, om du
vil, og har ikke den fjerneste innvirkning på en manns
evne til senere hen å føle en virkelig kjærlighet.» Han
stanset og strøk henne fra skulderen ned over armen,
langsomt og varsomt mange ganger. «Forstår du ikke
at det er så, Constance?»

Hun gjorde den forrige avvergende bevegelse.

«Vi tenker så forskjellig om dette,» sa hun. «Ja, det
vil si, du kan ikke forstå, hvorledes det er for mig.» Hun
brast plutselig i gråt.

Han lot henne gråte. Det varte bare et minutt eller to.
Så satt hun ubevegelig som før.

«Men det er ufornuftig, urimelig, tåpelig,» sa han litt
utålmodig. «Hvis du ikke vinner bukt med dette, så kan
det rent ødelegge vårt liv, og det synes jeg, du skulde
være litt forsiktig med.»

Der kom det forrige, besynderlige uttrykk om hennes
munn, og hun trakk øiebrynene litt i været.

«Tror du ikke, jeg besidder den fulle evne til å elske