Constance Ring 257

lange, bløte reisefrakk og gikk op på dekket. Det var
strålende deilig vær; hun spaserte frem og tilbake og
forsøkte å tenke sig inn i, hvordan det vilde bli å være
kommet hjem. Så gjennemgikk hun det, som var hendt
i den lange tid, de hadde vært på reise. Hun hadde vært
lykkelig, meget lykkelig — ja, det var den gang hun
elsket Lorck. Den gang, hvor syntes det ikke langt til-
bake i tiden. Fremtiden hadde sett så skjønn og lok-
kende ut, hun hadde gledet sig til å leve den, — men nu,
— ja nu var hun like nær. Skjønt nei, — det var allike-
vel anderledes. Hun var gift med en mann, som hun iall-
fall kunde like, om hun ikke nettop elsket ham, — og så
hadde hun jo Meier...

Plutselig dukket det en skikkelse op ved siden av
henne; hun visste det var Meier før hun hadde sett det.

«Jeg håpet nesten De vilde komme op igjen,» sa han
med en stemme som forrådte hans glede.

Hennes hjerte slo voldsomt, og det suste for hennes
ører.

«Det var umulig å sove — et barn som skrek, og slik
kvelende varme —»

De gikk langsomt ved siden av hverandre; han begynte
å fortelle om dampskib som hadde vært så overfylt at
folk måtte ligge endog oppe i merset. Hun moret sig
over hans skildring og kom selv med noen småhistorier
av samme slags.

Det hadde sittet noen efternølere her og der på dek-
ket, herrer med sigar og et glass foran sig, som litt efter
litt søkte nedenunder. Nu var de to alene med rorman-
nen. Natten var fremdeles lun og stille; de utallige stjer-
ner spredte et blekt, tindrende lysskjær omkring dem.
Det regelmessige slag av propellen, lyden av rattet, når
roret dreides, og det rolig skvulpende sus av vannet langs
skibets sider hadde for dem begge et bløtt behag.

«La oss sette oss litt,» sa Meier.

«Jeg skulde vel gå ned nu,» mumlet Constance, men

17 — Amalie Skram. I.