260 Constance Ring

armer, men til den tid, da hun hadde vært lykkelig der,
skjønt nei, og tusen ganger nei! Hvad var det vel å len-
ges efter — en boble som hun i sin dårlighet hadde tait
for en fast klode, sterk nok til å bære hennes liv — en
boble som måtte og skulde ende med å briste. Og nu satt
hun her og følte sig dratt til en annen mann, en annen
mann! Med lyst og trang til å kaste sig til hans bryst og
si at hun var hans. Det skar igjennem henne at hun var
en utro hustru; så vidt var det altså kommet. — «En
utro hustru!» Hun slo hendene for ansiktet og brøt ut
i gråt.

«Frue, — — Constance,» hvisket han og tok med sin
hånd om hennes skulder. Hun blev ved å hulke. «Har
jeg gjort Dem fortred?» spurte han ømt. «Tilgiv mig, —
jeg ber Dem.» Han fikk fatt i hennes hånd, som han
trykket til sine leber mange ganger.

Hun følte hans kyss som en dulmelse, men hennes
tårer blev ved å flyte. Omsider tørket hun ansiktet.

«De skal ikke bry Dem om det,» sa hun lavt. «Det
kom sånn over mig, — nu er det forbi — — Men, men,
— det er ikke så lett å leve.» Hennes bryst hevedes av et
krampaktig sukk.

Hennes plutselige utbrudd hadde grepet ham dypt.
Han kunde ha knelt for henne og dekket hennes klær
med kyss. Han hadde i denne stund en tydelig bevisst-
het om, hvilken rolle de vilde komme til å spille i hver-
andres liv. Han var blitt sikker på at han ikke var henne
likegyldig, og det gikk som en svimlende jubel igjennem
ham at han en gang skulde holde henne i sine armer, så-
ledes som han hadde drømt det. Han knuget hånden
mot hjertet for å dempe den brusende lidenskap der inne
og ventet litt før han sa: «Nei, — det er ikke så lett,
uten for den som elsker lykkelig.»

Det kom en mann for å ta sin tørn ved roret. De för
sammen ved lyden av hans skritt.

«Nu skal De gå til hvile, Constance,» sa Meier og reiste