Constance Ring 261

sig. Han begynte å trekke hennes hansker av. Hun gjorde
ingen motstand; han stakk dem til sig og tok hennes
hender, som han flyttet omkring i sine egne; han kom
op på hennes håndledd og gled nedover igjen til finger-
spissene med sakte trykk. Så la han dem op på sitt an-
sikt, trakk dem ned på sin munn og kysset dem innven-
dig og utvendig.

«God natt, Constance,» hvisket han med skjelvende
stemme og slapp henne.

Uten å se sig tilbake gikk hun ned og la sig.

Meier tendte en sigar og blev ennu en tid lang på dek-
ket. Timene gikk som minutter. Han var fylt av en stem-
ning, som løftet ham ut av og over sitt tidligere jeg. Han
hengav sig ikke til noen bestemt forestilling, hadde
neppe en ordentlig, sammenhengende tankerekke. En
livsalig gledesfølelse uten begynnelse og ende fylte ham;
livet var med ett blitt yndefullt og smilende.

Da han endelig mot morgen lå utstrakt på sin køie,
gjentok han atter og atter: «Dette er lykke.»

— Om morgenen så Constance blek og forvåket ut.
Meier viste sig bare for å si farvel. Lorck ristet hjertelig
hans hånd og bad ham ikke vente lenge før han besøkte
dem. På kaien vendte Meier sig om og gav Constance en
siste hilsen. Hun blev underlig grepet av den måte
hvorpå han blottet sitt hode, og stod i tanker, til Lorck
tok henne i armen og sa at tøiet var ekspedert fra toll-
boden og alt stod på drosjen. Men på hjemveien og lenge
efter så hun atter og atter hans blikk og hilsen, og hver
gang var det som om hun skalv innvendig.

XXIX.

De tok inn på Grand hotell, hvor de vilde bli til de
hadde fått ordnet sitt hjem. Fru Hansen hadde leiet lei-
lighet til dem i Homansby, ikke langt fra Constances for-
rige bolig; hun hadde hengt gardiner op i alle værelsene,