262 Constance Ring

flyttet Lorcks og Constances møbler derop og bragt kjøk-
ken og spisekammer i orden.

Tilbake var bare å kjøpe noen nye ting, de vilde an-
skaffe sig, få maleriene ophengt, bokskapene fylt og
nipssakene stillet op.

Det var tredje dagen efter deres tilbakekomst. Con-
stance var just ferdig med å ordne småtingene på sitt
skrivebord og så sig prøvende om. Så gikk hun inn i dag-
ligstuen; den var så lun og hyggelig. Spisestuen var
større, lys, med to fag vinduer, dekorert med en mengde
bladvekster og blomstrende potteplanter.

Hun kastet også et blikk på soveværelset; alt var ut-
merket; så gikk hun tilbake og lot sig gli ned i en lene-
stol, den selvsamme, som hun i gamle dager pleide å
sitte og drømme i om eftermiddagen foran kakkelovnen.
Hun sukket og lukket øinene; hun vilde tenke på fortid
og nutid, men Meier kom imellem. Hun gjennemgikk
ethvert av deres møter fra den aller første tid av. Hvor-
for var hun ikke blitt forelsket i ham den gang, for nu,
— ja hvis hun nu hadde vært fri, så visste hun, hvordan
det vilde gått. Vilde gått! Var det ikke allerede der?
Nei, nei, nei! Hun hadde alltid vært en hederlig kvinne,
og noe annet vilde hun ikke by sig selv.

Men hans vennskap vilde hun nyte; det var det ikke
noe galt i; det vilde bringe en art av rikdom inn i hennes
liv og forsone henne med alt annet.

Så gjenkalte hun sig natten på dekket, hans kyss på
hennes hender, den stemme han hadde hatt — de ord
han hadde sagt, og så det avskjedsblikket. Minnet skyllet
varmt over henne.

Lyden av entréklokken brøt inn over stillheten og
bragte henne med et heftig rykk tilbake til nuet. Piken
kom og sa at det var en herre som spurte om han kunde,
få hilse på fruen. Constance tok det kort hun rakte henne.

«La ham komme,» sa hun stakkåndet og famlet efter
noe i lommen. I det ene minutt som gikk innen Meier